Digitale ferdigheter - fra meldingsbok til Facebook

 

Det digitale klasserommet er i dag et ufravikelig faktum. Vi har smarttavler, laptoper og ipader. Vi har digitale smartbøker som læreverk, og vi kommuniserer med elever og foreldre via platformer som It´s Learning og Fronter. På ungdomsskolen og videregående har vi til og med begynt å kommunisere via Facebook. Meldingsboka er en saga blott. Vi møter elevene der de er, og jammen høster vi noen likes også - til og med på lekser.

 

I Internetts spede begynnelse, kjent som Web 1.0, bar kommunikasjonen preg av å etterligne de tradisjonelle massemediene i form av transmisjon - hvor mottakerne fortsatt var passive konsumenter, fremfor aktive deltakere. Web 2.0 som begrep ble populært allerede i 2004, og representerer utviklingen fra et push-regime, jamf.  Hoem og Schwebs (2010:49) , til et "brukerskapt, brukerstyrt, brukergenerert" regime, hvor brukernes deltakelse er med på å skape innhold, form og formål.

Tro kan flytte fjell, heter det, men det kan visselig Twitter og Facebook også. Vi leser nærmest daglig om mennesker som bruker sosiale medier for å fremme en sak, få støtte eller for å ta avstand fra noe. Det er ikke lenger reservert for politikere og eksperter å "synse" på Dagsnytt 18 og andre debattprogram for å skape endring eller utvikling. Mange mener at Donald Trumps aktive kampanje på Twitter var grunnen til  han ble valgt til president, tiltross for manglende politisk erfaring.

Som norsklærere er vi nødt til å finne gode måter å fremme digital kompetanse i opplæringen. Siden LK06 har begrepet "sammensatte tekster" fått en viktig plass i undervisningen, selv om det i revidert læreplan 2013 ble fjernet som et eget hovedområde. Den utvida tekstforståelsen inkluderer uansett kunnskap om bildespråk, film, tale, semiotikk og andre ikke-skriftlige tekster. Selv har jeg hatt god erfaring med såkalt DST - Digital Story Telling. Anita Normann forklarer i sin artikkel at dette formatet, med sine multimodale kvaliteter, er særlig egnet i lys av LK06, fordi det favner både muntlig, skriftlig og digital kompetanse som grunnleggende ferdigheter. Hun påpeker at digitale fortellinger "kombinerer ulike typer literacies, både de tradisjonelle [...] og de nyere, som digitale ferdigheter og kritisk tenkning".

Jeg har bl a brukt MovieMaker som digitalt verktøy i diktanalyse på yrkesfag VG1, hvor elevene i utgangspunktet hadde lav motivasjon for faget. Jeg registrerte at for å finne passende bilder til teksten, var elevene nødt til å fordype seg i metaforer og språklige virkemidler, uten at de tenkte på at det var det de gjorde. De leste inn diktet, og fikk jobbe med rytme, intonasjon og tempo. Det ferdige produktet - bilder, tekst og bakgrunnsmusikk, måtte stemme overens, og elevenes motivasjon virket høy for å skape et best mulig produkt. Fremføring med muntlig hverandrevurdering var en ekstra ytre motivasjon; de virket spente på å få vise fram arbeidet sitt til de andre i klassen.

Aftenpostens Si ;D-side er en annen digital ressurs jeg har benyttet når vi har jobbet med argumentasjon og retorikk. Si ;D er en "møteplass" for ungdom, hvor de gjennom leserinnlegg kan dele meninger som angår dem. Det flotte er at selv om ungdom er avsenderne, er mottakergruppen mye større. Politikere, lærere, foreldre og beslutningstakere over hele landet leser innlegg på siden, noe som gjør at ungdom har fått en ny og direkte kanal til dem som på forskjellige nivåer tar avgjørelser på vegne av dem. Det å få en tekst publisert stiller visse krav til både språkkompetanse og innhold, og er derfor et godt eksempel på hvordan digitale tekster også kan fremme de mer tradisjonelle skriftlige ferdighetene. Her er altså ikke poenget at teksten er multimodal, hvilket den ikke nødvendigvis er, men at Web 2.0 tilbyr en stor og reell mottakkergruppe som gjør at arbeidet oppleves som meningsfylt for elevene. I tråd med Habermas´ tanker om at et demokratisk samfunn krever aktive borgere, som deltar i samfunnsdebatten, kan vi si at Si ;D er et eksempel på at Web  2.0 representerer den nye samlingsplassen på torget, hvor saker  diskuteres og meningsutveksling foregår.

Man kan spørre seg om digitale media fører til at elevene fortere mister tålmodigheten med tradisjonelle media, at de ikke lenger er i stand til å lese lengre tekster, eller formulere seg sammenhengende. Jeg tror ikke digitale media frarøver noen muligheten til å skrive eller lese mer eller bedre. Tvert i mot, tror jeg at mange som tidligere ikke orket eller hadde ressurser til å delta på forskjellige sosiale arenaer, nå har fått en stemme. Det samme gjelder i klasserommet. For eksempel opplevde jeg at arbeid med iPad virket motiverende, også for ressurssvake elever. Det finnes i dag mange gode apper, som gjør det enkelt å skape et sluttprodukt som ser proffesjonelt ut, og som alle elevene, uansett forutsetninger, kan få til å bruke. Tilbakemeldingene har i stor grad vært positive, og elever som tidligere har slitt med å henge med, kan være stolte av å vise både foreldre, lærer og medelever hva de har laget.

I et tilfelle hadde jeg en klasse som var med på et prøveprosjekt, hvor de kun skulle benytte iPad i alle fag det første året på VG1 Studiespesialiserende. Som lærer var jeg klar over at mange av elevene var mye mer kompetente enn jeg, og jeg følte meg til tider utdatert og treg. Da var det utrolig nyttig at prosjektet hadde et eget personlig lærende nettverk (PLN), hvor lærerne som hadde klassen, kunne kommunisere og dele erfaringer og kunnskap om både tekniske utfordringer og ideer til undervisningsopplegg og didaktisk tilnærming underveis. Vi brukte iMessenger, Facebook og iChat, i tillegg til noen fysiske samlinger hvor vi viste hverandre prosjekter og elevarbeider. I tillegg brukte jeg ofte Facebookgruppa Undervisningsopplegg, som i skrivende stund har 44330 medlemmer. Der fins det alltid gode innspill og tips dersom man lurer på noe - være seg om iPad eller andre ting.

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, ser jeg det som en viktig oppgave å utruste elevene med nødvendig digital literacy, eller digital kompetanse, for at de både skal kunne nyttiggjøre seg av mulighetene, og beskytte seg mot fallgruvene som et slikt medielandskap åpner for. På siden av det rent skolefaglige, er elevene ikke bare elever.  De er også  unge, sårbare mennesker, som ikke nødvendigvis forstår rekkevidden av eksprimentering med kropp på Snapchat, negative kommentarer og såkalt cybermobbing, eller et liv hvor antall likes på Facebook føltes som et sosialt press, noe Ingrid beskriver godt i sitt leserinnlegg i Aftenpostens Si ;D 8.mars i år. Det å lære seg å navigere i verdensveven, og mestre det virkelige livet parallellt med det virituelle, har blitt en nødvendighet for unge, så vel som gamle.

Alle bilder er hentet fra Pixabay.com, og er frigitt for kommersiell og redaksjonell bruk